Ustadeika har fått "evig liv"

Ustadeika fra Skiftenes i Grimstad - en av landets største eiker, er blitt til stokkebåt som kopi av Norges eldste båt. Arbeidet er utført i regi Norsk Sjøfartsmuseum.

6. juni 2005

Bildet er tatt av Norsk Sjøfartsmuseum og viser kopien under sin jomfrutur på Glomma sommeren 2004

Ustadeika  
sto langt fra folk i Grimstad på gården Skiftenes som eies av Synnøve og Torbjørn Flak. Treet var 32 meter høyt og hadde en omkrets på 3,34 m i brysthøyde. Det ble raskt enighet mellom grunneier og museum, og den 28. mars 2003 gikk den svære Ustadeika kontrollert i bakken.

Stokkebåtprosjektet : Funnet, konserveringen, kopibyggingen
Norges eldste båt
Av prosjektleder Torstein Arisholm
Midt på 1990-tallet ble det funnet en svær stokkebåt i Glomma, ikke langt fra Sørumsand. Båten var 9,8 m lang og var av eik. Baugen var brukket av. Opprinnelig må båten ha vært minst 11 m lang. Den hadde ikke spor etter utriggere.

Både i størrelse, materiale og som type for øvrig skilte båten seg fra norske stokkebåter fra de siste århundrene. C14-analyse av en treprøve fra båten viste at den var fra 200-100 år f. Kr., dvs. fra jernalderen. Norges avgjort eldst daterte båt var dermed funnet!

Stokkebåt – en uthult trestamme
Den uthulte trestammen er brukt som båt over hele verden. I Norden er den selve ”urfarkosten”. I Danmark er det funnet flere stokkebåter fra stein-alderen. De eldste er over 6000 år gamle og ble brukt av folk som drev med fiske, fangst, jakt og sanking.

Nesten alle stokkebåter som er funnet i Norge, er 3-5 m lange furubåter. Noen har utriggere for å bedre stabiliteten. Denne typen stokkebåter er gjerne fra 1600-tallet eller senere. Stokkebåter ble brukt til fiske og ferdsel på vann og innsjøer i Norge helt inn på 1900-tallet.

Samfunnet i førromersk jernalder
Stokkebåten fra Sørum er fra førromersk jernalder (år 500 f.Kr. - 0). Forskere mente lenge at dette var en periode med ganske klasseløse samfunn i tilbakegang og forfall. Dette ble forklart med nokså ensartet gravskikk og med teorier om klimatisk og økonomisk forverring.

Bruk av naturvitenskapelige metoder i arkeologien og nye tolkninger av eldre funnmateriale har nyansert dette bildet.

Klimaet var ikke så ulikt det vi har i vår tid. Selv om det nok ble noe kjøligere og fuktigere enn før, ser man ekspansjon i jordbruket. Ikke minst gjelder dette det sentrale østlandsområdet. Folketallet økte gjennom hele perioden og bosetningen ble mer sentralisert. Menneskene tilpasset seg det endrede klimaet - de lot det ikke passivt føre til stagnasjon.

Det ble neppe framstilt jern i Norge før på 200-tallet før 0. Det første jernet ser ut til å ha hatt en begrenset rolle i samfunnet. Ingenting tyder på en drastisk overgang der jernet erstatter bronsen. Ikke før i yngre førromersk tid ble jern brukt til produksjon av redskap og våpen. Stokkebåten fra Sørum er dermed et uttrykk for sin tids høyteknologi.

Symbolikken rundt ildens omdannelseskraft står sentralt i forståelsen av den førromerske jernalderens mentalitet. Ilden omdannet malm til jern og kobber og tinn til bronse. Den var også med å gi ny grøde. Ved å brenne marken med noen års mellomrom ble jorda ”gjødslet”. Og gjennom gravskikken med kremering var ilden selve mediet som førte de døde over til en annen tilværelse. De døde ble ikke borte, men gikk over i en ny rolle - som forfedre.

Husutvikling og gravskikk tyder på stor likhet mellom mennesker i det førromerske Skandinavia. Dette betyr ikke at det var en tid med fred og harmoni. Den store ofringen av en slagen hær i Hjortspring , de ofrede myrlikene og den befestede landsbyen Borremose (alle i dagens Danmark) er tankevekkende funn. De bærer alle bud om et samfunn med alvorlige, indre konflikter.

Dokumentasjon
Før noe annet ble gjort med stokkebåten, ble alle opplysninger registrert om hvordan den så ut da den ble funnet. Båten ble målt opp med landmålingsteknikk, grundig fotografert og tegnet av i full størrelse. Det ble også tatt avstøpninger av verktøysporene i båten.

Arbeidet ble avsluttet høsten 2001. Hvis stokkebåten nå skulle forandre seg under konserveringen eller senere gå tapt, ville alle viktige data være sikret.

Konservering
Etter 2000 år under vann ville stokkebåten gått i oppløsning om den var blitt plassert rett i en utstilling. Den måtte først gjennom konservering, en behandling som bevarer det som er igjen av treverket. Dette var en lang prosess.

Første trinn var å rense båten grundig for slam og annen skitt. Båten ble plassert i et kar med ca. 10.000 liter vann. Der ble den forsiktig børstet, samtidig som vannet stadig ble skiftet ut. Til slutt kom det nesten ikke slampartikler fra båten.

Så kunne selve den kjemiske konserveringen settes i gang. Vannet i karet ble tilsatt polyetylenglykol (PEG), en vannløselig voks. PEG erstatter stoffer som er forsvunnet fra treet i løpet av 2000 år i vann. Mengden PEG var først svært liten, men ble øket gradvis. PEG-løsningen i karet ble også tilsatt eddiksyre. Det hindret oppblomstring av mikroorganismer i karet.

Ved årsskiftet 2003-2004 var båten impregnert med 40% PEG-oppløsning. Da ble den sendt til Danmark, hvor den ble frysetørret i Nationalmuseets konserveringslaboratorium. Ved frysetørring blir vannet i treverket fjernet uten at cellestrukturen i treet forandrer form. I oktober 2004 kom båten tilbake til Norsk Sjøfartsmuseum.

Kopibygging for å lære
I tillegg til å ta vare på den originale stokkebåten ville vi lage en kopi av stokkebåten med jernalderens egen teknologi. Dette gjorde vi av flere grunner:

· lære mer om bruken av jernalderens verktøy
· få direkte kunnskap om hvilke ressurser som har vært nødvendige for å lage en svær stokkebåt
· finne ut hvordan båten er som farkost

”Verktøyet er halve arbeidet,” heter det. Det stemmer nok ikke når man skal lage en svær stokkebåt av eik uten maskinverktøy. Men hvor stor innsats trengtes det egentlig for å lage en farkost som stokkebåten fra Sørum? Kunne en dyktig håndverker i dag klare å tilegne seg en like effektiv teknikk som jernalderens stokkebåtbygger? Eller ville det dukke opp utfordringer som er vanskelige å takle?

Vi hyret inn en av landets dyktigste tømrere og tradisjonshåndverkere – Hans Marumsrud fra Tinn i Telemark. Han startet arbeidene midt i januar 2004.

Verktøy for rekonstruksjon
Huggesporene i stokkebåten viste størrelsen og formen på verktøyet som var brukt til å lage den. Sporene bekreftet også at den skriver seg fra jernalderen. Verktøy av bronse kunne ikke ha laget så ”effektive” spor i eika.

Fra arkeologiske funn vet vi en del om verktøy fra jernalderen i Norden. På verktøy som er funnet er eggen på øksene så butt at den sannsynligvis er laminert. Laminering betyr at det er en kappe av jern rundt et hardere eggstål.

Jernaldersmeden kan muligens også ha laget økser i tynslingsteknikk. Øksa består da av ensartet, kullfattig jern. består da av ensartet, kullfattig jern. Eggen er blitt herdet ved langvarig banking uten oppvarming.

En tidsriktig verktøykasse skulle trolig inneholde to tverrøkser (én med rett og én med buet egg) og en rettøks, dessuten noen kiler og klubber av hardt tre.

Ved rekonstruksjonen ble det brukt laminerte økser og økser i tynnslingsteknikk samt økser i helstål, slik vi kjenner dem fra bare noen få hundre år tilbake. Eggene fikk samme utforming som på øksene som ble brukt for over 2000 år siden. Også jernalderens skjefting ble kopiert.
Verktøyet var én utfordring. Men hvor skulle vi få tak i stokken? Vi trengte en 12 m lang, tilnærmet rett eik uten for mye greiner. Den skulle ha en diameter på over en meter ved bakken og 75 cm 10 meter over bakken.

Ingen nøyaktig kopi – med god grunn
30% av all norsk eikeskog finnes i Aust-Agder.
Skogeksperter kjente til to aktuelle trær i fylket. En vellykket kopi må ikke nødvendigvis bli helt lik originalen. Akkurat som for over 2000 år siden var jo selve emnet fortsatt med på å bestemme hvordan den ferdige båten skulle bli. Eika som ble brukt til å lage Norges eldste båt og Ustadeika var ikke like. Derfor var det ikke noe mål at kopien av båten skulle bli helt lik heller. For oss var det viktigere å etterlikne metoden og prosessen riktig, dvs. at vi brukte samme verktøy, teknikker og framgangsmåte.

Den viktigste forskjellen mellom jernalderens byggeprosess og vår var at vi lagde båten på tørt land, under tak og langt fra dagens eikeskog.

Ved starten på byggingen visste vi ikke hvor lang tid det ville ta før båten var ferdig.

Hans Marumsrud var ferdig med kopibyggingsarbeidet rett før påsken 2004. Effektive timer med øksa var notert til ca 240. Den 7,5 tonn tunge stokken var forvandlet til en knapt to tonn tung stokkebåt.

”Sørum-båten” og Fetsund Lenser
Rett etter påske fraktet vi båten uten brask og bram til Fetsund Lenser, hvor den umiddelbart ble fylt med stein og senket ned på et par meters dyp. Tidlig i juni tok vi båten opp igjen, tømte den for stein og så raskt hvordan den fløt. Både i henhold til originalen og etter å ha sett hvor dypt den nye båten fløt, bestemte vi oss for å ”slanke” kopien med et par hundre kilo. Dette gjorde Hans Marumsrud den påfølgende arbeidsuke. Så var båten var klar for sin første prøvetur.

Med innslag både i P1, P2, NRK Østlandssendingen TV samt omtale i Aftenposten, Romerikes Blad og Indre Akershus Blad var det ingenting å si på mediedekningen.

Sommeren 2004 har Norsk Sjøfartsmuseum ved flere anledninger foretatt testing av stokkebåten fra Fetsund Lenser. Vi har undersøkt stabilitet, fartsegenskaper, lastekapasitet, retningsstabilitet og manøvreringsegenskaper i sin alminnelighet. Resultatene vil bli publisert i en egen bok som kommer ut i 2005, men vi kan allerede nå formidle et par hovedinntrykk: Båten er overraskende stabil og lar seg greit manøvrere av to personer, dersom kravene til fart ikke er store og strømmen ikke er sterk. Det har høyst sannsynlig vært plass og lastekapasitet til anslagsvis 12 padlere med en lett personlig utrustning.

Samarbeidet mellom Norsk Sjøfartsmuseum som eier båten og Fetsund Lenser har vært meget godt. Fram til høsten 2005 skal stokkebåten ha Fetsund som base. I sommersesongen 2005 vil Fetsund Lenser benytte den i sin publikumsrettede virksomhet. Vi håper og tror at mer aktiv bruk av båten på elva i 2005 vil bli vellykket. Nå ligger båten senket ned på fire meters dyp i Glomma. Dette er det tradisjonelle ”vinteropplaget” for stokkebåter. Tørt på land ville den sprekke opp og være ubrukelig til våren.

”Sørum-båten” og Norgeshistorien
Arbeidene med plassering, oppstøtting og permanent utstilling av den originale stokkebåten – er godt i gang. Gjenstanden som skal stilles ut er så unik at vi bygger om en hel liten fløy i museet. Før sommeren 2005 vil stokkebåten fra Sørum bli tilgjengelig for publikum.

Tradisjonene for ferdsel til vanns i det vi i dag kaller Norge er meget lange. Med stokkebåten fra Sørum på plass som et nytt element i Norsk Sjøfartsmuseums faste utstillinger vil allmennheten få se det håndfaste bevis på at disse tradisjonene er dobbelt så lange som det vi til nå har kunnet se på Vikingskipshuset. Vi gleder oss! 

Link til  Norsk Sjøfatsmuseum